espeniforsvaret

Og med ett var det dags for en ny øvelse! En ny vinterøvelse, no less! Og du kan tro jeg gleder meg.

Kommer det til å bli kaldt og fysent vær? Det finnes ikke dårlig vær, sier jeg da, det finnes bare dårlige klær!

Kommer jeg til å huske hvordan man går på ski og ikke brekke alle bein i kroppen mens jeg faller milten først inn i samtlige trær og kampesteiner i sikte? Som enhver ekte nordmann er jeg født med genetisk betingede skiegenskaper og vil umiddelbart kunne ta skisaltoer bortover viddene!

Vet jeg om jeg i det hele tatt kommer til å stå på ski og at dette ikke bare er antagelser fra min side? Niks, og ski i skogkamuflasje er ærlig talt ganske tullete og bare morsomt å tegne!

Skjuler det seg et snev av sarkasme bak uttalelsene mine for å skjule min skjelvende frykt for å tilbringe tid ute i friluftens forbitrede fangarmer? You betcha'!

Men neida. Visstnok skal vi drive med både isklatring og rappellering og sikkert se masse kul natur som snø og trær og slikt på Rjukan, der jeg kommer til å tilbringe de neste fem dagene. Det jeg er litt nervøs for er nå det at vi fikk beskjed om å pakke badeshorts.

God stemning!

Oisann nå ble det en stund siden sist. Men jeg har hørt at det beste en kan gjøre da er å late som ingenting og jazze videre. Sånn ja!

I forrige innlegg nevnte jeg multifuelen og dens mørke, ugudelige egenskaper. Så nå tenkte jeg å ta en kort gjennomgang av de fem nivåene, som uttrykt gjennom det fantastiske mediumet som er dans! Neida, jeg slenger heller bare på en tegning.

Som en ser trutter multifuelen rolig opp mot saunavarme allerede på nivå to, hvorpå enhver livsform innen tredve meter vil umiddelbart ta fyr og lide en fryktelig død i det en skrur den opp på nivå 3. Dersom noen skulle klare å trosse flammene og skru den opp til nivå 4 vil sannelig verden drukne i altoppslukende flammer av bibelske proporsjoner, og multifuelens uhellige opphav vil åpenbare seg som den spådde apokalypsen og fanden og Bieber og det som verre er. Nivå 5 snakker vi ikke om.

Forrige uke bestemte vi oss for å forkaste fritiden vår for heller å dra på vinterøvelse i en koselig tundra utenfor Kongsberg et sted.

Her gikk tiden til morsomme gjøremål som å ha på seg ullundertøy, fryse og plukke opp nedfrossede patronhylser som et resultat av den beskjedne mengden skyting som også fant sted. Uten å sette det Norske Forsvaret i umiddelbar risiko som følge av disse banebrytende statshemmelighetene kan jeg si at jeg skjøt med et stort maskingevær, en liten maskinpistol, en pistol og kastet en granat eller to. Kryptisk!

Selve øvelsen ble kalt Øvelse Hvit. En ser kanskje for seg James Bond-scenarioer med rappellering fra isbelagte stup, kamuflering i snøen og overlevelse av høyt kaliber, men alt vi gjorde var nå egentlig å traske mellom forskjellige skytebaner, drikke kakao og som regel ta en tidlig kveld i soveposen. Den medbragte vinterkamuflasjen ble ikke engang tatt i bruk, til stor fortvilelse for oss som helst bare ville gjemme oss vekk i snøen og krype tilbake til sivilisasjonen og porselenstoaletter.

Når vi er ute på tur aldri sur er det standard procedure å sove i såkalte lagstelt, i all forstand selvhøytidelige lavvoer, kombinert med den famøse multifuel'en, en bensinovn som kan crankes opp til nivå Helvetesflammer dersom vi så skulle ønske. Siden vi campet på snø i svak nedoverbakke dannet det seg naturligvis en sjarmerende våt vannpytt midt i teltet som på nestekjærlig vis dynket soveposene og føttene våre slik at de var gode og fuktige til vi skulle gripe neste dag. 

Selve skytingen vi drev med var fornøyelig nok, bortsett fra at opplevelsen ble litt dempet av å måtte tviholde på kaldt metall med fingerløse hansker i rolige -10 til -15 celsius. Det kjekkeste var jo å plukke opp tomhylsene, som jo er relativt varme etter skytingen og smelter seg ned i isen. Lykken er å kjenne kaldt metall fryse seg fast til fingertuppene! Under skytingen av de store maskingeværene (fagbegrep) ble vi dessuten neddynket i olje, da disse var mer enn raust forsynt med dette. Dette hjalp såklart under de militære akeleksjonene, da den lavere friksjonen var en total gamechanger.

Gjerderunden vi gjennomfører på nattlig basis har stort sett vært å se på som en behagelig luftetur; med dens varierende lende og friske briser er det et godt avbrekk fra TV- og PC-skjermer (pluss at man slipper de schtøgge fjesa til de andre i vakten i en 20-30 minutter. Heh).

Nå på vinteren når det aller meste er nedsnødd og -iset...Not so much, ihvertfall ikke den bratte delen.

Sett dere ned foran peisen med kakaoen og pepperkakene deres og følg med, for nå skal onkel anonym vaktsoldat fortelle dere om vinterens vakreste eventyr; julaften på Kolsås!

Jeg var altså en av de heldige få som skulle få feire julen på Kolsås base vinteren 2011, og du milde sardin som jeg gledet meg til å få oppleve denne magiske tiden i en militærleir sammen med et par dusin likesinnede vaktsoldater, mutters alene bortsett fra den éne kantinedamen som ikke kan fordra åsynet vårt og som dessuten var bitter for å måtte arbeide i juleuken. "Hun slemme", kaller folk flest henne på velartikulert vis, noe som man jo skulle tro åpnet for et juleeventyr à la Home Alone hvor det viser seg at hun egentlig er helt grei og koselig men med  personlige familieproblemer som vi med vår barnlige uskyldighet kan lette på og/eller at hun redder oss fra komisk inkompetente skurkerussere eller no'. Men niks.

Selve juledagen var faktisk ikke så full av julemagi som en kanskje skulle tro: Den var ærlig talt som hvilken som helst annen dag bare med litt færre folk som forstyrret oss i det viktige arbeidet vårt. Men akkurat da håpet virket tapt skjedde jo sannelig et lite julemirakel! Nissen kom til Kolsås!
En offiser (hvilken grad han er har alltid vært tapt for meg, observant som jeg er) kom travende inn i vakten i finstasen og jøssedussen om han ikke hadde med seg en velferdsassistent i julenissedrakt og Satan-maske fra bensinstasjonen! Med seg hadde de brus og snop og myrra til oss tapre gutar som beskyttet landet selv i høytidene, og vi ble alle stående i ring og smile og komme med små, høflige ytringer om hvor stas og hyggelig dette var. At situasjonen var pinlig ble understreket da offiseren ikke klarte å si noenting annet enn "Ja, her har vi fått besøk!" hvorpå vi alle sto og flauet oss i noen minutter, sentrert rundt det stumme, ruvende nissemonsteret. Men hei, brus!

Utover kvelden ble vi sendt opp til kantina for å delta i julemiddagen. Jeg, med min raffinerte (eller kresne) tunge så ikke videre frem til stykker med vått pinnekjøtt og harsk medister laget uken før, så jeg ble direkte overrasket da det faktisk hadde blitt stelt i stand et skikkelig festmåltid med dekket bord og dessert og hele pakken. Den nærmest totale stillheten under måltidet kan tilegnes det at maten var så god eller at situasjonen nok engang var fantastisk pinlig. Pick a choice!

Etter måltidet (som for meg varte i nøyaktig 45 minutter, siden vi i vakten måtte skynde oss ned igjen for å være på utkikk etter russere) fikk vi tilogmed en gave; en lommelykt med "Vakt julen 2011" eller noe slikt inngravert. Jeg ble dypt rørt og skal henge den over peisen.

Men neida, til tross for min negative vinkling var faktisk jul på Kolsås en helt ok opplevelse. Og under fremtidens julaftener hvor stemningen kanskje ikke er helt på topp kan jeg alltids tenke tilbake på julen jeg feiret her og med sikkerhet vite at; nei, dette er jo ikke så ille, jeg har da opplevd verre!

                     God julestemning!

Det er et kjent faktum at tjenesten min innebærer å stå ute og fryse og jamre meg en hel del. Poenget med denne posten er merkelig nok det å sjekke ID på folk som vil inn på basen (hvorfor i all verden folk skulle gjøre slikt uten å bli tvunget til det slik som meg er uvisst) og vinke de som drar høflig avgårde.

Overraskende nok er det en liten flik av personligheten min som ønsker å være en smule servicebevisst, og tro det eller ei; jeg både smiler og konverserer høflig til de aller fleste og opprettholder øyekontakt som om livet mitt skulle avhenge av det. Men dette leder såklart til et svært så pressende problem.

Ikke bare er jeg nødt til å sømløst variere mellom ørten forskjellige "Heisann"-er og "God morgen"-er for hver person som kommer gjennom porten, jeg er også nødt til å huske hva jeg har sagt til hver enkelte slik at jeg ikke gjentar meg selv dag etter dag etter dag. Hvis man lurer på hvem i all verden som ville brydd seg om repeterende hilsener er svaret meg. Vi er allerede nederst på rangstigen i militæret her i vakten (selv om vi kan utestenge en og annen oberstløytnant takket være vår grunnløse autoritet og politimyndighet) og jeg insisterer på å vise folk at vi ikke bare kunne ha blitt erstattet av en post-it-lapp hvor det står "Morn/morna!" og en elektronisk kortleser.

Poenget er altså at jeg går tom for hilsener. Jeg har allerede lært meg noen få nye hilsener som "God middag", som folk uten feil sier til meg dersom de drar fra leir mellom 15 og 17. Jeg har aldri i mitt liv hørt dette før, men det er bare å konformere meg innad i denne ukjente og akk så fascinerende østlandskulturen. Så jeg drar en "God middag, ja!" rett tilbake i fleisen på dem.
Men dette er ikke nok. Jeg står derfor ofte og funderer på nye, gode hilsener og avskjeder mens jeg står og henger, men de fleste er som regel upassende, harry eller downright creepy.

Og her er alle samlet i én!

Og da var det gjort. Natt til onsdag syvende desember vil bli husket som vendepunktet i oppholdet mitt på Kolsås. På den ene siden er det jo riktig så koselig med litt julestemning, men på den andre siden er jeg jo igjen ganske glad i samtlige kroppsdeler som fingre, tær og ører. Jadda, snøen har ankommet!

Da snøen falt ble vi såklart alle blendet av de funklende fnuggene som om alle fordums julekvelder hadde en helaftens julerevy i vår kollektive underbevissthet. Den barneaktige fascinasjonen lettet likevel etterhvert som snøen i økende bekymringsverdige grad ikke lettet. For det er ikke så kjekt som man skulle tro å stå utendørs for konge og fedreland mens sylskarpe snøkrystaller og ulende vind gjør sitt beste for å gjøre julestemningen om til et førjulsmareritt. Jeg syntes ståvakten var en traust affære før jeg måtte leve med frykten for frostbitt  og alt som verre er. ...Som snø i nakken!

Nå skal det sies at det ikke er sånn altfor ille å stå ute i den perfekte snøstormen, siden jeg jo kan pakke meg selv inn i fjorten lag med ull og vindtette fleece- og goretex-jakker, men som norsk ungdom i Hæren er jeg obligert til å klage så fort sjansen byr seg! Nå bare venter jeg på at gradestokken skal vise tredve minus slik at jeg kan ta på meg en lue som faktisk dekker ørene mine uten å utføre grove brudd på, vel, samtlige uniformsreglementer.

God julestemning!

Jeg kan nå gratulere meg selv på selvfornøyd vis med en hel måned overstått av den evinnelige vakttjenesten min. Kun 7-8 igjen! Noe som forsåvidt ikke åpner for å se særlig lyst på situasjonen.

Dagens tema er er ikke direkte militærrelatert, men siden jeg jo befant meg i uniform under episoden så må vi nesten la gå. Å kjøre med tog er en stor og spennende del av livet mitt nå, og jeg nyter såklart hvert eneste sekund av de dobbeltukentlige, 8 timer lange togturene som om jeg var på ferie i Syden.

Sist gang jeg kjørte tog havnet jeg alene på en rad, hvor en rad består av 2 ganger 2 seter på hver sin side av midtgangen i toget. Det var den tekniske biten (som jeg i etterkant ser ikke blir etterfulgt i det hele tatt i tegningen under, så jeg håper jo at folk henger med enda). Jeg satt altså alene inntil vinduet på den ene siden, og satte såklart pris på privatlivet dette ga (folk ser så rart på meg når jeg piller meg i nesen). Men på det neste stoppet ankom en dame som satte seg på motsatt side av raden min, akk o ve. Men ok, da fikk vi sitte og stirre ut av hvert vårt vindu og ignorere hverandre best mulig slik som den glade nordmann skal, tenkte jeg. Men neida.

Jeg kunne ikke ha beskrevet denne kvinnen om jeg gikk gjennom all mulig slags regresjonsterapi. Alt jeg husker er øynene som uten å flakke, uten å blunke, aldri viste antydning til å vike fra å stirre i min retning. Hennes blonde hår og moteriktige klær i tegningen er kun hjelpemidler for å visualisere situasjonen, for det eneste jeg med sikkerhet kan si at jeg har gjengitt korrekt er øynene hennes, som jeg antar utgjør syttifem prosent av kroppen hennes.  Hva er det du ser på, menneske, tenkte jeg med øynene mens jeg forsøkte å se høflig i retning hennes nådeløse åsyn. Blikket hennes viket ikke, og et hvert forsøk på å nistirre henne tilbake to make a point syntes nytteløse allerede fra første stund. Og slik gikk timene.

Hva hun så slik på vet jeg ikke. Hun hadde et glimrende funksjonelt vindu på sin side av toget, det var ingen grunn til å lene seg over midtgangen for å stirre ut gjennom mitt. Jeg føler heller ikke at jeg kan ha blitt vurdert som verdig til å bli beskuet til en slik grad av disse gudedreperne av noen øyne. Så hva hun stirret på vil for alltid være et mysterium for meg, dog kanskje svaret vil åpenbare seg gjennom tid og visdom.

Epilog: Da en eldre dame til slutt satte seg ved siden av "Øyet" kunne jeg fornøyd notere meg at sikten mot meg ble blokkert. Den eldre damen så derimot fantastisk ukomfortabel ut resten av turen.

Jeg bor i andre etasje i kasernen min. Dusj og toalett finnes i første. Og vips, vi har nok konflikt til å fylle et helt blogginnlegg!

Hovedproblemet er ikke at vi på rommet, og hele etasjen for den saks skyld, i utgangspunktet er nødt til å krype ned trapper og ganger for å kunne utføre alt fra pliktoppfyllende barbering til salig urinering, håhnei - problemet er det at 30 centimeter fra døren min finner vi både jentedusj og jentetoalett. I utgangspunktet intet problem, men når jentetoalettet er fullt utstyrt med pissoarer (som jeg er ganske sikker på blir kun brukt av oss hankjønnede dersom jeg ikke har blitt grovt feilinformert) samt at det slettes ikke finnes jenter på kasernen under min turnus må jeg da kunne så smått argumentere for et og annet lite besøk når nøden er stor eller gulvet i gangen er litt småkaldtå tråkke på. Eller stort sett hele tiden, om jeg skal være ærlig. Men det jeg aldri kunne vite på forhånd var at disse uskyldige, stjålne øyeblikkene på jentetoalettet (hoisann det hørtes jo akkurat slik ut som jeg hadde tenkt meg) skulle vise seg å være smågrusen som veltet den store kampesteinen av et episk eventyr ispedd med rebelske fakter og den evige, elektriske spenningen mellom jeger og bytte! Arrh!

I vaktlokalene har vi i andreetasjen det som så fint kalles et befalstoalett, nemlig et toalett opphøyd oss stakkarslige menige. Men jeg med min nå umettelige lyst etter forbudte toaletter ignorerer såklart dette og nedlegger fornøyd nok et bytte! Hvis det finnes et toalett på leiren som er det minste begrenset kan du være sikker på at jeg vil finne det og ignorere forbudene grovt! Jeg kommer til å luske rundt nattestid og bryte meg inn hos forsvarsløse løytnantstoaletter og oberstdoer og vie hele livet mitt til å nedlegge de mest glimrende av toaletter av militær grad. Dagene der Harald får ha toalettet sitt for seg selv kan man telle på tærne!

Og med ett ankom blogginnlegget etter at det gikk opp for det at det hadde glimret med sitt fravær litt for lenge. Jeg har nemlig hatt en uke fri, on account of turnustjenesten min, og hvem har vel tid til å blogge når man er fri og frank?

Nå har jeg hatt...noen dager med nattvakt. Det er en eneste stor smørje for å være ærlig, og den snart akutte mangelen på sollys, D-vitaminer og fuglekvitter smelter nok gradvis hjernen min. Men så har det seg slik at nattvakten egentlig er både behagelig og bedagelig, i og med at vi kan sitte og gjøre nøyaktig det vi vil i nesten 12 timer så lenge vi titter interessert ut gjennom vinduet dersom noen går forbi. Dette innebærer såklart en del serieseing (hæ) og spilling for min del, så nettene suser jo nærmest avgårde.

Men så er jo saken den at dette kun er nok et apologetisk og avklarende blogginnlegg for å forklare hvorfor jeg ikke har blogget noe, noe som såklart er både dødelig irriterende og stadig mer ironisk dersom det etterhvert blir flere av disse enn de faktiske innleggene. Derfor skal jeg snu trenden og faktisk skrive om noe! Nå! Gurimalla.
For å ta noe som er smått relevant kan jeg fortelle om den eneste spenningen jeg får i løpet av nettene, nemlig gjerderunden. Nå vet jeg at enhver detalj rundt rutinene våre er hemmeligstemplede og strengt forbudt å legge ut om, spesielt på internett. Russere og alt det der. Men come on.

Hver natt skal vi altså følge gjerdet rundt hele leiren, og dette skal gjennomføres to ganger. Hensikten med dette er å undersøke gjerdet for å se etter hull og andre uregelmessigheter, og da er det selvsagt hensiktsmessig at vi gjør dette på natten. I bekmørket. Det kunne stått en stridsvogn på andre siden av gjerdet uten at vi så det takket være den utmerkede kvaliteten på de tommelstore lommelyktene våre. Så ja, gjerderunden er først og fremst en symbolsk greie. ..Noe troppsoffiserene konstant minner oss på, som for å vise ytterligere til hvor meningsløs hele greien er og tære mer på motivasjonen vår.  De går så langt som å si at gjerdet i seg selv er kun ment som et symbolsk preventivt middel, siden hvem som helst som faktisk vil inn i leiren kan klare det uten problemer. Dårlig gjort!

Men uansett, gjerderunden er en traust greie. Vi vandrer i mørket gjennom gjørme og buskas for å passe på det meningsløse gjerdet vårt . Allikevel ser vi frem til det, siden det jo som sagt er det mest spennende som skjer med oss i løpet av uken. Hvem vet, kanskje vi ser en katt eller noe. Og det sirkulerer stadig rykter om en særs usympatisk grevling som driver og lusker rundt på leiren her, så vi lever jo i den dypeste adrenalinrus når vi trasker langs gjerdet vårt!                                                                        

Så god stemning!

PS: Nå hadde jeg egentlig tenkt å tegne en russer og noen gjerdegreier, men hvor interessant er egentlig det? Vi voksne mennesker vet å nøye oss med tekst! Pluss det at jeg sitter på en ny pc og det å lære meg å tegne med en ny touchpad litt for sent på natten funker ikke så altfor bra.